Tore Karsten Hansen

Kjære Onkel Tore.. Jeg er så takknemlig for all støtte og for alt du har hjulpet meg med i min oppvekst, og etter jeg har blitt voksen. Du har vært i livet mitt helt siden jeg ble født og jeg har utrolig mange god minner fra vår tid sammen. Jeg er glad for at jeg fikk vært hos deg nesten hver dag når det gikk mot slutten, og at jeg fikk holdt deg i hånden og fortalt hva du har betydd for meg og mine barn.. Hvil nå onkel Tore det har du fortjent ️

En siste hilsen og takk for gode minner.

Minnetale skrevet av Nina Johnsen godt inspirert av alle som var glad i Tore. Tore Karsten Hansen, min onkel Tore ble født 11.november i 1932 hjemme på gården til morfar (gofa) Haugo ved Rorbru i Hallingdal. Onkels far Andreas og hans mor Guri døpte gutten sin i Gol kirke før de flyttet til far Andreas sine hjemtrakter som var her i Haugsbygd. Onkels første hjem her var i Linnløkka i Bånntjernveien. Der ble også hans bror Karl, eller Kallemann som alle kalte han, født når onkel var 2 år. Onkel var 4 år da lille Karin kom til verden, og de to stolte brødrene måtte nå i tillegg til lek og moro bidra med oppgaver i huset de nå hadde flyttet inn i ved Fløytingen. Onkel Tores farfar satte opp flere hus i Borgergrenda her i Haug og det var nok grunnen til at familien på 5 flyttet til Bekkeløkka sammen med grisene, hønene og kuene. Her bodde familien da krigen brøt ut. Under de harde kampene i Haugsbygd måtte familien rømme til skogs. De gjemte seg oppe i skogen på Bråtan, som heldigvis ikke var langt unna hjemmet. Hver dag måtte de smyge seg ned for å gi dyra mat. På Bråtan har akkurat syrinene stått i full blomst. Rester av grunnmur stikker frem mellom gresstuster og markblomster og minner oss om en svunnen tid. Onkel Tore var en snill, god og hjelpsom liten gutt, men som unger flest fant han også på noen rampestreker. For eksempel så var han og Kallemann i hønsehuset om kvelden og «lånte» med seg egg. Eggene tok de med opp til Øvre Berg og byttet de inn mot sjokolade som Tyskerne hadde. Etter krigen flyttet familien et steinkast lenger opp i Borgergrenda, nærmere bestem til Jenshagen. I kroken i stua i Jenshagen ble onkel Tores søster Toril født da onkel var 17 år. I den samme stua der mamma og pappa bor, har vi spist mange middager sammen med onkel Tore. Onkel Tore var 17 år da hans traff sin første kjærlighet. Kristie var 11 år eldre enn onkel og bodde på gården Frydenlund sammen med sin far og fosterbror Reidar. Onkel og tante Kristie giftet seg rett etter onkel ble myndig og flyttet sammen i Frydenlund. Sammen bygde de opp et fantastisk sted med glade sauer, griser, høner, 2 katter og hundene Bjønn og Buster. På jordene vokste gress til dyra og hver sensommer samlet storfamilien seg for å hjelpe til med slåtten. Nederst i åker`n hadde onkel og tante poteter, gulrøtter, løk og kål. Epler, rips og stikkelsbær vokste villig i den frodige hagen. Alt ga familien næringsrik mat, syltetøy og saft gjennom vinteren. Alle dyra på gården hadde navn, og det hente ikke rent sjelden at noen forvillet seg inn på kjøkkenet uten at det gjorde så mye. Frydenlund var et godt sted å være både for mennesker og dyr. Da Tv kom til Norge var faktisk onkel en av de første i Borgergrenda som fikk tv. I stua i Frydenlund samlet naboer og familie seg for å få med seg sendingene, mens tanke og onkel disket opp med godsaker. Onkel Tore og tante Kirstie fikk ingen barn og de synes derfor det var veldig hyggelig at hans søster Torill min mor, ofte var på besøk. Hun har mange gode minner fra barndommen i Frydenlund og husker omsorgen, rausheten og godheten som alltid lå i lufta på gården. Onkel og tante var glade i friluftsliv og de var ofte på skauen for å fiske eller for å besøke sauene på sommerbeite. Det ble mange bilturer i vakre Norge sammen med familie og venner. I helgene hendte det at de tok turen gjennom skogen og ut til Vakermoen for å besøke gode venner. Onkel Tore var glad i å jakte sammen med sin jakthund Buster, en lavbeint Bigel med det samme temperamentet som min onkel hadde. Snill som et lam, men med noe høy glefsing innimellom. Onkel var raus og hjelpsom og bla tok han på seg oppgaven med å lære min far Helge å kjøre bil med sin røde Ford Cortina 1300. Det gikk bra for pappa besto førerprøven. En del år senere ville onkel lære min bror Morten å rygge traktoren inn i møkkakjelleren. Det gikk ikke helt etter planen og Morten lærte da noen gloser av onkel som ikke egner seg i dette rom. Da jeg var lita jente, fikk jeg også oppleve onkel Tores store og gode hjerte. Da mamma var høygravid med min bror, brukte onkel alle sine matpauser på å kjøre meg til og fra dagparken på Haugvang. Jeg var i Frydenlund hver helg og koste meg med tante og onkel. Det var spesielt spennende å være lita jente og bli vekket om natten til disse ordene: «nå må du stå opp, lammingen er i gang» Da var det på med fjøsklær og skaut og ut i den kalde april natten. Trettheten og kulden ble fort glemt når jeg fikk oppleve onkel som jordfar for flere små lam. Jeg fikk gi de små lammene navn og mate dem med tåteflaske. Det er slik man aldri glemmer. Onkel var jo en spreking og i helgene dro han, Morten og jeg på skiturer. Skiene vår ble preppa på kjøkkenet kvelden før og da med et sånt skikkelig strykejern. Onkel gikk ikke på ski, han løp. Selv om pulsen var høy og vi til tider hadde blodsmak i munnen, hang vi på, for på Løvlia fikk vi alltid vaffel. Da var alt glemt. Onkel Tore hadde mange talenter. Bla var det stor stas når han hentet frem den hjemmelagde spekeskinka som hang i et hvitt klede på låven. Han og tante lagde også pinnekjøtt, blodklubb og spekepølser. Onkel var glad i å spille orgel og det var stor stas å sitte vid siden av han på krakken og spille «Lille vakre Anna». På bursdager samlet storfamilien seg i Frydenlund. Det har også Tor Arne, Kjell Runar og Marit gode minner fra. Onkel Tore har alltid vært arbeidsom og han startet tidlig med å hjelpe sin far med tømmerhogst rundt omkring på Ringerike. De to var bort i flere dager og overnattet i små skogshytter. Det skapte et spesielt bånd mellom de to. I tillegg til arbeid på gården like han å snekre og ble med Kristine stebror Rolf Hundsnes på snekkerroppdrag. Etter hvert gikk han i læra og ble snekker. Rolf og onkel Tore startet sitt eget firma, «Hundsnes og Hansen» og sammen har de satt opp mange hus og bygninger på Ringerike, bla den store låven på Breien gård på Ask. Etter hvert startet han å jobbe for Aslaksrud på Spencom og det var også for Aslaksrud han avsluttet sitt arbeidsliv som vaktmester og altmuligmann. Tante Kristi ble syk og døde da onkel Tore var 47 år gammel. De fikk 30 gode år sammen og det ble et stort tomrom og flere tunge år for onkel etter at hun døde. En nabo Reidar Olaussen, som også var alene, tok etterhvert kontakt. De to hadde mange fine stunder sammen i flere år med kortspill, middager og hesteløp rundt omkring på Østlandet. Etter å ha vært enkemann noen år traff han sin store kjærlighet, Reidun eller Fru Brekke som onkel ofte kalte henne. Det var starten på 36 innholdsrike og gode år. De to møttes da de besøkte felles kjente. Reidun nevnte at hun ønsket å bygge garasje på tomten sin og onkel var ikke sen med å foreslå at han skulle gjøre det. Reidun var enke og tok med seg sin datter Sissel inn i livet til onkel. Onkel fikk oppleve å bli Sissels reservefar, og i 1994 fulgte han henne opp kirkegulvet da hun giftet seg med sin Trond. Det var et stolt øyeblikk for onkel, kjære Sissel. Reidun og Tore har opplevd mye sammen. De kunne ta helgeturer til Vestlandet, en svippptur til Sverige eller dra på tyttebærtur til Strømsoddbygda. Tur med hurtigruta fra Kirkenes til Bergen ble også en stor opplevelse. På onkel Tore 60 års dag tok Reidun sjansen på å bestille tur til Puerto Rico. Vi var alle spente på hvordan det ville gå, for onkel hadde klare formeninger om alt som lå sør for Danmark. Reisen ble en ny stor opplevelse for onkel. Reidun og han reiste tilbake til Puerto Rico i 23 år, nærmere bestemt til hotell Revoli. Der var det godt å være. Alle som jobbet der, kjente dem igjen og champagnen sto klar når de kom. Onkel disket opp med frokost på sengen, det gjorde han forresten også når de var hjemme. De to tilbrakte mange timer på stranden og svømte ut til bøyene hver dag for å holde seg i form. Om kvelden koste de seg med besøk på den faste restauranten med deilig biff eller med en tur til dansken. Onkel har vært en snill og god bestefar for Simen, Jørgen og Marte. De har gode minner fra helger i Frydenlund, fisketurer til Gullerudkjernet og turer til det hemmelige Moffiffelstedet. Onkel lærte dem å sette poteter og ta mark på kroken. Deilige sommerminner har de også fra Rørvik der Reidun og onkel hadde campingvogn. Hver lørdag ble de invitert med på Gjestegården, for å spise pølse og pommes frites. Onkel disket gjerne opp med fleskepannekaker og egge og bason som han kalte det. Familiens lille hund Filip var også ofte på helgebesøk i Frydenlund. Der koste hans seg med mye klapping, turer og godbiter. Ved juletider har alltid onkel tatt alle oss barna med for å hente julete i skogen. Dvs ikke så langt ut i skogen for Frydelund var en stor gård i våre øyne og der var det mange trær å velge mellom. Vi fikk skjære ned det utvalgte treet og dra det hjem på kjelken. En flott tradisjon. Simen og Jørgen ble så begeistret av det de hadde lært, at de et år kom hjem med et nedskjert tre som de fant i hagen til naboen i Hofsfossveien. Sissel og Trond invitere Reidun og onkel Tore med seg på tur til Mallorca. Det gledet også barnebarna. Onkel var i utgangspunktet skeptisk til det en del ting. Når det var noe nytt sa han som regel «detta går aldri i verda». Han som var vant til å bli i gjenkjent på hotell Revoli der de snakket norsk/svensk, var ikke spesielt begeistret for Mallorca. Der snakket de enten spansk eller engelsk. Det skjønte han ikke noe av og han likte dårlig. Helt uventet dukket en svensktalende kelner opp og da var onkel på sitt med sjarmerende. Spøkte og tullet. Mallorca var faktisk ganske flott allikevel. Onkel har alltid vært hjelpsom. Han har bygget og fikset flere av våre bosteder, bla har han bygget alt innvendig i huset til Sissel og Trond. Rett før Martes dåp ble det bråttom å få lagt stein utenfor huset. Helt til sent på kvelden dagen før dåpen, holdt Trond og onkel på. Trond ga seg når regnværet kom, men onkel fortsatte med vinkelsliper i regnværet. Det var nok ikke det lureste for da fikk han seg noen skikkelige «karameller» Onkel har vært en viktig del av familien til Sissel og Trond. De har mange opplevelser sammen og har jevnlig vært samlet rundt middagsbordet både til hverdag og fest. Begge våre familier har møttes i Frydenlund før jul i en årrekke. Der har Reidun og onkel disket opp med rekecoctail og pinnekjøtt. For hvert år ble pinnekjøttet vannet mindre. Det gikk det litt sport i for onkel. Jeg tror vi var ned i 4 timer og anbefalt vannetid på pinnekjøtt er minst 24 timer. Det mente onkel var for pingler. Etter hvert som pinnekjøttet ble saltere, ble også akevitt-og cognacglassene fullere. Det var virkelig morsomme og lærerike lag i Frydenlund. Det sørget gode historiefortellere som onkel Tore for. Reidun og Tore bodde i Frydenlund om sommeren og i Nansenveien om vinteren. Da beina ble dårligere og førerkortet ikke lenger fikk benyttes, ble det lettere å bo i Nansenveien. Onkel var for stolt til å bruke hjelpemidler som kunne gjort de siste årene lettere for han. Kun en stokk var grei å bruke. Den fikk han av Trond. Onkel satte pris på besøk og våknet virkelig til når pappa, Trond og Morten Vidar snakket om gamle dager og felles kjente. Han lyste opp når han fikk besøk av barnebarna og når Morten tok med seg sine barn, Nora og Andreas for å hilse på. Til Sissel og til mamma: Dere to har foruten Reidun, vært onkels nærmeste. De siste årene har det både vært fine og litt vanskelig. Onkel var utrolig glad i dere og veldig takknemlig for alt dere har gjort for han selv om han ikke klarte å utrykke det så godt de siste årene. Onkel hadde et krevende siste halvår. Han datt i Nansenveien og brakk rygget i januar. Da ble det opphold på Austjord både for Reidun og onkel. De fikk sine siste måneder sammen på flotte Heradsbygda omsorgssenter. Der delte de rom, fikk god mat og en likør til kaffen. En morgen i mai var onkel igjen uheldig og falt. Da brakk han lårhalsen. Det ente med operasjon. Han kom seg aldri helt på beina etter dette. Onkel har delt av sin kunnskap og formidlet tradisjoner til barn i 3 generasjoner. Vi husker han som utrolig snill, omsorgsfull, litt skeptisk, sprek, temperamentsfull, kunnskapsrik, morsom, utholdende og hjelpsom. De siste dagene av onkels liv var vi alle hos han og fortalte at vi var veldig glade i han. Han fikk til og med vite at han skal bli oldefar. Kjære onkel du har hatt et rikt liv og etterlater deg mange spor og mange gode minner. Nå ønsket du å hvile, og etter 91 år i dette livet så fortjener du det. Hvil i fred kjære onkel Tore.

Minneord til Tore Hansen

Takk for mange gode og hyggelige minner

Takk for mange gode og hyggelige

Takk for alle gode minner fra min barndom i Frydenlund med sauer, lam og masse liv og ikke minst Is-dansen på svart/hvit tv`en hvor alle var samlet i stua💕 Det var jo der jeg traff din søster Torill og for første gang på slutten av 50 tallet. Så hvil i fred Tore🌷

Takk for alle gode minner fra hønefoss

Takk for alle de gode og fine minnene, bestefar️, og ikke minst de morsomme vitsene du alltid hadde på lur️❤️ Du kommer alltid til å ha en plass i hjertet mitt️❤️

Takk for din godhet og gjestfrihet ved alle våre besøk i Hønefoss .